Datamaskiner har vært brukt i skolen siden 80-tallet. Først ute var enkelte entusiastiske lærere og opplæringen var hovedsaklig knyttet til enkle programmeringsspråk som f.eks. Basic og senere det noe mer avanserte Pascal.
Maskinene kan vanskelig sammenlignes med dem som finnes i dag, internett var ikke tilgjengelig og programvare fantes det lite av. I starten var "data" i ulike sammenhenger eget fag, mest innen økonomi.
På 80-tallet våknet myndighetenes interesse for å satse på data i skolen og det ble satset store summer på programutvikling for skolen med egne programpakker. På begynnelsen av 90-tallet krasjet denne satsingen, og millioner var bortkastet. Statsråd Hernes måtte stå skolerett - og interessen for videre satsing fra myndighetenes side tørket noe inn.
Kanskje var de bare noe tidlig ute? Var kanskje ikke teknikken god nok ennå?
1993 - 1994
Egen stortingsmelding (nr.24) trakk opp noen hovedlinjer for IT-satsingen i skolen.
Nasjonalt læremiddelsenter ble koordinator for programmer, lisenser osv.
Deretter begynte "4-årsplanene":
1996 - 1999; Handlingsplan for IT i norsk utdanning.
Hovedvekten her var lagt på teknisk infrastruktur, organisering, lærerutdanning, en rekke forsøk men lite helhetlig pedagogisk tenking rundt bruken av IT.
2000-2003; IKT i norsk utdanning.
Planen retter seg nå mye mer mot det pedagogiske enn den foregående planen. Her er det kartlegging og undersøkelser og det vises til en positiv utvikling i utstyrssituasjonen. Det snakkes her f.eks. også om kompetanseutvikling for lærere. En rekke satsinger settes i gang. PILOT, PLUTO og Lærer-IKT.
2004-2008; Program for digital kompetanse.
Her er også kompetanseutvikling blant lærere sentralt sammen med mål og planer for bredbåndsutbygging til alle norske skoler. Begrepet DIGITAL KOMPETANSE står nå sentralt.
Mer omtale av planens hovedpunkter her >>.
